TEST DEG SELV side 165

Avtaleloven § 36 brukes til å sette en avtale helt eller delvis til side når avtalen virker (fungerer) urimelig. Årsaken til at en avtale kan virke urimelig, kan være tilblivelsesmangler som svik og uredelighet ved avtaleinngåelsen. I slike tilfeller kan paragrafen brukes i stedet for de vanlige ugyldighetsgrunnene i avtaleloven, for eksempel §§ 29, 30, 31 og 33. Årsaken kan også være at avtalen har fått et urimelig innhold. Ved avgjørelsen om innholdet er urimelig, skal det blant annet legges vekt på partenes stilling, det vil si om partene ikke er likeverdige med hensyn til kompetanse og andre ressurser. Det kan også legges vekt på senere inntrådte forhold. Det vil si at avtalen kan ha vært rimelig den gangen den ble inngått, men så har forholdene utviklet seg sterkt i en av partenes disfavør. Likevel skal det mye til for å gjøre en avtale helt eller delvis ugyldig fordi et av grunnprinsippene i avtaleretten er at avtaler skal holdes, jf. NL 5-1-2. Det er derfor ikke nok at en av partene har oppdaget at avtalen ble dårligere for ham enn forventet.

Avtaleloven § 36 er spesiell i forhold til andre ugyldighetsgrunner fordi den, i tillegg til at senere inntrådte forhold er relevante, også tillater at avtalen delvis blir satt til side. Avtalen kan bli korrigert slik at den blir rimelig, for eksempel ved at en leiepris blir satt opp eller ned. Det åpner for mer fleksible løsninger enn andre ugyldighetsgrunner der utfallet er gyldig eller ikke gyldig. Paragraf 36 er derfor brukt i en del rettsavgjørelser om regulering av prisen på leie av hustomt (tomtefeste).

Med tolking i avtaleretten menes å finne fram til hvordan det som står i avtalen, skal forstås, for eksempel om en regel om gratis klær i en arbeidsavtale også gir rett til gratis sko. Et annet eksempel er en forbruker som vil heve kjøpet av en vare. I et slikt tilfelle må avtalen tolkes for å finne ut om tingen har den kvalitet, mengde og andre egenskaper «som følger av avtalen» (se forbrukerkjøpsloven § 15(1)). Hvis avtalen kan tolkes slik at forbrukeren har kjøpt en bil som skal brukes til deler, er det ikke en mangel at bilen ikke er kjørbar.

Med utfylling i avtaleretten menes å finne fram til løsninger om forhold som ikke står i avtalen, for eksempel om retten til gratis arbeidsklær hvis avtaleteksten ikke sier noe om det. Et annet eksempel kan være en kjøpsavtale som ikke sier noe om leveringstiden. Da kan avtalen utfylles med forbrukerkjøpsloven § 6 som sier at selgeren må levere uten unødig opphold og senest innen 30 dager.

Vi skiller mellom disse tolkingsreglene som ofte blir brukt når du skal ta stilling til hvem av to parter som har rett:

• formålsregelen
• uklarhetsregelen
• urimelighetsregelen

Formålsregelen

Avtaler bør tolkes i samsvar med avtalens formål. Hvis formålet til en huskjøper er å skaffe seg et hus med kortest mulig gangavstand til havet, og selgeren var kjent med dette formålet, skal et vilkår om 15 minutter fra havet tolkers som «15 minutter til fots».

Uklarhetsregelen

Avtaler bør tolkes mot den som burde talt tydeligere. Står det i avtalen at huset skal ligge 15 minutter fra havet, kan det bety 15 minutter til fots eller med bil. Blir uttrykket tolket mot den som burde ha uttrykt seg tydeligere, vil bilalternativet bli lagt til grunn for tolkingen.

Urimelighetsregelen

Avtaler blir ofte tolket i favør av den svake parten. Omfattende forbehold og ansvarsfraskrivelser fra en profesjonell motpart, kan virke urimelig overfor en svakere part. Er det ikke mulig å sette slike vilkår til side på grunnlag av ufravikelig lov eller en annen gyldighetsgrunn, vil avtalen bli tolket så gunstig som mulig for den svake parten.

En billedkunstner hadde inngått avtale med en kunsthandler som hjalp ham i en vanskelig livs-situasjon. Kunstneren solgte hele sin kunstproduksjon til kunsthandleren. I ettertid ville kunstneren omgjøre kjøpet fordi kunsten ble betydelig mer verdt enn kunstneren hadde anelse om.

Retten kom til at salget var ugyldig etter avtaleloven § 36. Det ble bl.a. lagt vekt på at kunstneren som følge av rusmisbruk, var en svak avtalemotpart som kunsthandleren hadde utnyttet til sin fordel slik at det var blitt et urimelig misforhold mellom ytelsene.

Dommen er omtalt i læreboka på side 161–162.